Altså, jeg har allerede skrevet at jeg er dårlig til å planlegge og det hjelper tydeligvis ikke at jeg hele tiden bestemmer meg for at jeg skal bli bedre. Det er ALLTID et eller annet som man klarer å blande sammen på en litt annen måte enn det som var tenkt. I dag skulle pepperkakedeigen lages, for planen er at det skal bakes pepperkaker til søndag. Jeg fikk skrevet av en oppskrift hos min mor fra boken Norsk julemat og julebakst av Wenche Andersen, og en liten handleliste.
Handlelisten glemte jeg selvsagt igjen hos min mor (men jeg var tydeligvis smart nok til å sende oppskriften til meg selv på mail), så da var det om å gjøre å bruke hukommelsen. Det eneste jeg glemte var sukker, men det hadde jeg tilfeldigvis fra den ene dagen jeg tenkte at det sikkert var kjekt å litt ekstra i skuffen. Dermed kunne jeg sette i gang, for første gang, med alle ingrediensene i hus … på første forsøket (det klarte jeg nemlig ikke de to foregående årene). Ermene brettes opp … og så kommer jeg på at sirupen ligger igjen i bilen. Har du forsøkt å håndtere sirup som har ligget i minusgrader? Det bør testes – eller kanskje ikke. Det gjør deg garantert meget disponert for hjerteinfarkt og gir deg et brennende ønske om å kaste noe hardt avgårde (helst det første du finner og som kan gi et forfriskende ‘smack’ i veggen). Sirup som står av seg selv i det du forsøker å få den ut av boksen er liksom et håpløst prosjekt…
Heldigvis klarte jeg å summe meg nok til å tenke på varmt vannbad, hvis ikke hadde jeg vel stått der den dag i dag (mest sannsynlig hadde vel kanskje romtemperaturen gjort nytta, så det hadde vel holdt med et par timer?).
Tilslutt var sirupen medgjørlig nok, og klar til å smeltes sammen med smøret. Så kommer dét å lese oppskriften n ø y e nok! Printeren min virker ikke og siden jeg hadde oppskriften på mail (jeg har enda ikke beveget meg inn i den moderne tidsepoken alle dere andre ever i og har derfor kun stasjonær PC), ble det mye trasking frem og tilbake mellom kjøkken og stue. Siden jeg i tillegg er æresmedlem i kortidsminneforening, så blir jo det umulig en suksess! Så når det står smelt sirup og smør sammen, bland sukker og krydder sammen i en egen bolle for så å helle det varme smøret over, så er det garantert at jeg ikke gjør det! De to første tingene klarte jeg, for så å helle sukkeret i kjelen, helle alt klisset over i bollen og innse at jeg hadde glemt krydderet. Jeg tror det gikk greit, var nok ikke verdens undergang, men akk så typisk meg. Heldigvis klarte jeg å ikke ha i 1/2 kg. pepper, men kun 1/2 ts pepper, da kunne vi jo snakket krise. Forresten, midt oppe i det hele finner den ene firbente lodotten ut at det er på tide å benytte seg av mors distré tilstand og stjele alt godtet som skulle fungere som motivasjon for hardt arbeid og slit…
Løsningen på all trafikken frem og tilbake var å få jentungen til å lese opp oppskriften for meg, så nå gjenstår det å se om det ble helbom eller om det faktisk blir bra. Jeg er litt kresen på å bytte ut oppskrifter fra mors gode gamle. Jeg kommer ikke til å delenoe mer av oppskriften før jeg får testet den ut selv. Det luktet i allefall godt, så da er det bare å krysse fingrene og slipe pepperkakeformene… Den ble litt lysere enn hva jeg er vant til, men satser på at den blir bra, for det blir denne omgangen eller ingen!
Nå får deigen stå i boden godgjøre seg, så ser jeg frem til at alle kakene har vært i ovnen. Det er alltid et ordentlig pes å skulle steke så mange pepperkaker synes jeg, jeg blir som regel lei halvveis. Heldigvis har jeg mange spennende former som venter på å bli testet ut.
Wannabe-kokken 